Dilemmaer knyttet til voluntær eutanasi

Dilemmaer knyttet til voluntær eutanasi

Ole Peder Kjeldstadli

leder Foreningen Retten til en verdi død.

Samtidig er det slik at veldig mange blir overbehandlet, og Stein Husebø uttalte i radio 6. september at mange utsettes for nytteløse operasjoner. Dette gjøres fordi mange leger synes det er for tungt å si sannheten, derfor lyver de overfor pasienten og de pårørende.

Skal man noen gang ta liv? Torbjörn Tännsjö som er professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Stockholm, stiller dette spørsmålet i boka si ”Noen ganger skal man drepe” og beskriver tre tilfeller for å belyse dette spørsmålet.

Da han var tenåring, fikk hans far, som var i femtiåra, leverkreft. Han døde med store lidelser. Han ba sin lege om hjelp til å dø, men legen sa nei fordi dødshjelp stred mot legeetikken og var dessuten ulovlig.

Samtidig kranglet Tannsjö med de militære myndighetene. Han ville ikke bære våpen, han nektet å drepe. Staten truet ham da meg fengsel. Hvordan hang alt dette sammen?

Hans far som ville ha hjelp til å dø, fikk ikke lov, mens han som ikke ville drepe, skulle tvinges til å drepe.

Da moren døde noen år senere opplevde Tannsjö at moren samlet alle rundt seg for å ta avskjed fordi hun ville dø. To dager senere hadde hun smerter og uttrykte at hun ville dø. Da satt Tannsjö ved hennes side, og den behandlende legen skrev ut 20 mg morfin etter samtale i enerom med Tannsjö. Han overbeviste legen om at morens ønske var å slippe smerte. En sykepleier satte sprøyten etter legens ordinering. Moren døde fredfylt kort tid etter.

Dette viser at eutanasi kan skje når du har de rette forbindelsene, men at det ikke skjer når du mangler de rette forbindelsene. Og det skjer i Norge. Dette leder oss til ulke dilemmaer i forbindelse med retten til en verdig død og at temaet selvbestemt død reiser flere fundamentale spørsmål.

Dette reiser bl.a. spørsmål om rettferdighet og likerettsprinsipp. Her ligger det nær å sammenligne med abort. Likesom kvinner før loven om selvbestemt abort trådte i kraft ikke hadde lik mulighet til å fjerne et foster på en skånsom måte, men måtte tåle smertefulle og helsetruende inngrep, vet vi at alvorlig syke og lidende mennesker med økonomiske midler og gode forbindelser (leger) gjerne får den hjelpen de ønsker når de ikke lenger holder ut.

Andre må enten stå lidelsen ut, eller ty til metoder som er sterkt belastende både for dem selv og omgivelsene. Slik er det også når noen ønsker hjelp til å avslutte livet i terminalfasen når pasientens utsikter bare er ulidelige lidelser.

I boken ”Den siste hjelper” problematiserer professor Jarle Ofstad omkring forhold som kan tale for og imot barmhjertighetsdrap, både eksemplifisert ved Hitlers ”eutanasiprogram” og utviklingen av lovlig rett til aktiv dødshjelp i Nederland.

Innenfor den filosofiske tradisjonen har vi to hovedteorier, pliktetikken og konsekvensetikken. Det pliktetiske argumentet om å «ikke ta liv» vil ofte være religiøst begrunnet, for eksempel med henvisning til det kristne budet. Du skal ikke drepe. Likevel finnes det i Australia en kristen fundamentert rett til å dø med verdighet forening.

3 viktige argumenter å ta med seg i eutanasidebatten er best- interestargumentet hvor respekten for den personlige autonomi står helt sentralt. Også to andre humanistiske etiske verdier veier tungt i dette spørsmålet. Det er prinsippet om å fremme det gode og ikke det onde og prinsippet om rettferdighet som vi allerede har vært innom.

Best- interrestargumentet har som utgangspunkt at den enkelte selv er best i stand til å treffe avgjørelser som har med eget liv og egen død å gjøre. Legen skal gi pasienten best mulig informasjon om tilstand, prognose og behandlingsmuligheter og deretter respektere pasientens valg, selv om han kan være uenig i valget. Den tyske legen og forfatteren av boken ”Was ist so schlimm am sterben” De Ridder sier at selvsagt er helbredelse det primære for legene, men samtidig er det etisk likestilt å sørge for en god måte å dø på. Professor i teologi Hans Küng sier det så sterkt: ”Dødshjelp er den ultimate livshjelp.”

Dette argumentet kan imidlertid etter min mening ikke være bestemmende alene når noen ønsker assistanse til å dø, men til sammen utgjør de tre nevnte prinsippene en etisk base for moralske avgjørelse.

Etiske regler for leger sier at legen må ved livets avslutning vise respekt for pasientens selvbestemmelsesrett. Aktiv dødshjelp, dvs. tiltak som har til hensikt å fremskynde en pasients død, må ikke anvendes. En lege må ikke hjelpe pasienten til selvmord. Å avslutte eller ikke sette i gang hensiktsløs behandling, er ikke å regne som aktiv dødshjelp. Denne eden er utarbeidet av den greske legen Hippokrates som også sa at på samme måte skal legen heller ikke gi noen kvinne fosterfordrivende middel. Det er altså ikke slik at eden i seg selv har et universelt legeetisk innhold som er bindene i dag.  Dette fremkommer også av andre utsagn i eden som sier at legen ikke skal operere, ikke engang dem som lider av stein, men overlate det til dem som utfører slike handlinger.

Mot denne bakgrunnen mener jeg at når retten til selvbestemmelse i prinsippet blir respektert når det gjelder passiv dødshjelp, blir det inkonsekvent å ikke respektere selvbestemmelsesretten når det er snakk om en eller annen variant av aktiv dødshjelp. Hvis vi mener dødshjelp er forkastelig, må vi også ta avstand fra den passive!

Hvorfor skal mennesker som jeg måte være avhengig av å utnytte vennskap slik at mitt eventuelle ønske om dødshjelp påfører mennesker som er glad i meg skyldfølelse for å ha gjort noe kriminelt? Selv er jeg tilhenger av og en forkjemper for at redelighet skal være rettesnor for våre etiske handlinger. Hvorfor skal jeg kanskje forlate livet som medskyldig i ulovelig og et nedverdigende komplott?

Avslutningsvis vil jeg trekke inne nok en svensk medisiner og professor i medisinsk etikk, Cirence Blomquist sier i sin bok ”Medicinsk etikk”at å hjelpe et menneske å dø trenger ikke være å ta liv, det kan kalles å gi død, og døden er en gave vi alle tilslutt skal få. Kunne mennesket selv bestemme tidspunktet for denne gaven, skulle livet bli lettere både for den enkelte, hans eller hennes familie og samfunnet.