Livshjelp kan også være dødshjelp

Livshjelp kan også være dødshjelp

Nasjonalt formidlingssenter i geriatri har satt opp 12 punkter som de kaller ”Prinsipper for en verdig død”.

  • Å vite når døden kommer, og forstå hva en kan forvente
  • Å være i stand til å bevare kontrollen over det som skjer
  • Å være i stand til å opprettholde verdighet og privatliv
  • Å ha kontroll over smertelindring og andre symptomer
  • Å ha valgmuligheter og selv kunne bestemme hvor døden skal finne sted
  • Å ha tilgang til informasjon og ekspertise, når som helst det er nødvendig
  • Å ha tilgang til åndelig og følelsesmessig oppbakking ved behov
  • Å ha adgang til palliativ pleie også utenfor institusjon
  • Å ha kontroll med hvem som er tilstede og hvem som skal dele den siste stunden
  • Å kunne komme med ønsker som en vet vil bli respektert
  • Å ha tid til å si adjø, og ha kontroll over andre tidsmessige forhold
  • Å få lov å dø i tidens fylde, og ikke få livet forlenget formålsløst

Foreningen Retten til en verdig død kjemper for legalisering av aktiv dødshjelp i Norge. Som leder av denne organisasjonen, er jeg svært fornøyd med at Luxemburg nylig vedtok å tillate voluntær eutanasi

Og jeg tror flere land vil følge etter, også Norge. Det jobbes nemlig med lovendringer i flere europeiske land, og en rekke amerikanske stater. Sverige, Frankrike, Storbritannia og Tyskland er blant de europeiske landene dette skjer. Mange steder er befolkningen delt på midten, men jeg tror det vil endre seg etter hvert.

 
Vi bestemmer som nevnt stort sett hvordan det vil leve, men ikke hvordan det vil dø. Må det være sånn? Svaret blir selvsagt ja. Jeg har lov til å ta mitt eget liv, men ikke med legens eller noen annens hjelp. Jeg kan få god smertestillende og lindrende behandling, i nødsfall så neddopet at jeg kan dø, men jeg kan ikke selv bestemme over min egen død. Jeg kan imidlertid reise til Sveits å få hjelp der til å dø, men hvis jeg er så syk at noen må følge meg, er det straffbart for den som følger meg.
Jeg vil som konklusjon si meg enig med Gudrun Kolderup: “Like nakne som vi ble satt inn i verden, vil vi være den dagen vi forlater den. Jeg tror at om vi lever ekte og med verdighet, blir det lettere både å dø med verdighet og å hjelpe andre til å dø med verdighet”. Dette vil ha gyldighet for de fleste, men de få menneskene som ikke kan få dø slik, må også få sin rettighet til å dø med verdighet og da med bistand fra samfunnet.