Rett til selvbestemmelse ved livets slutt

Rett til selvbestemmelse ved livets slutt

Ingrid Hvidsten skrev en artikkel i Dagsavisen 2. februar 2013 om at vi vet for lite om smertelindring for dødssyke barn. Hun skrev videre at Natasha Pedersen som mistet sin datter, måtte benytte seg av advokatbistand i møte med helsevesenet mot slutten av datterens liv. Det er ikke vanskelig å si seg ening med Pedersen om at dette tilbudet er uverdig, men dessverreer dette hva vi blir tilbudt i Norge.

En norsk rapport utført fra Kunnskapssenteret på bestilling av det tidligere Sosial- og helsedepartementet om å vurdere kunnskapsgrunnlaget om effekt av palliativ smertebehandling ved kreft, sier at palliativ smertebehandling er mangelfull i Norge.

Til tross for økte kunnskaper om hvordan smerte hos kreftpasienter kan lindres, er det fortsatt pasienter som ikke får god nok smertelindrende behandling.  Kompetansen blant helsepersonell varierer fremdeles på alle nivå i helsetjenesten.  Mye av behandlingen av kreftrelaterte smerter er erfaringsbasert og derfor varierende.  Mye tyder på at helsetjenesten ikke er godt nok organisert/utbygd og at samhandling mellom behandlingsnivåene svikter.

Antall pasienter i Norge som trenger lindring for smerter og andre plagsomme symptomer forårsaket av kreftsykdommen, er i størrelsesorden 20 000 til enhver tid. Opptil to tredeler av onkologisk behandling i Norge gis til pasienter som ikke kan helbredes for sykdommen.  Opptil 95 % av pasientene ved palliative enheter ved norske sykehus er kreftpasienter med langtommen, uhelbredelig sykdom.

Tre sentrale utredninger de senere årene beskriver hvordan man kan gi god behandling, men mange kreftpasienter synes likevel ikke å få god nok smertelindrende behandling. Dette skyldes flere forhold, bl.a. for dårlig smertediagnostisering, ikke systematisk symptomregistrering, ikke god nok kunnskap om behandling, redsel for å bruke viktige smertelindrende medikamenter tidlig nok i sykdomsforløpet, ikke riktig dosering av medikamentene, for liten bruk av lindrende strålebehandling, og høyst sannsynlig for dårlig organisering og samhandling mellom de ulike behandlere og mellom ulike behandlingsledd.

Hvilken smertelindring man får som døende, er fortsatt tilfeldig, avhengig av hvor i landet man bor og hva slags lindrende pleie man får.  Slik kan vi ikke ha det!

Etter min mening er det selvsagt at mennesket selv skal bestemme over sitt liv og sin kropp på samme måte som vi aksepterer kvinnens rett til å bestemme over egen kropp med hensyn til å ta abort.  Samfunnet har akseptert at kvinnen bestemmer selv, og legen må ta ansvaret i den ordinære sykepleien. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Da den debatten startet, var det store demonstrasjoner og opprop. Legestanden var selvfølgelig motstander, og religiøse samfunn protesterte.  Men til slutt seiret respekten for det enkelte individet og motstanden innskrenker seg i dag til ulike religiøse grupperinger, men ikke alle. 

Nå har vi en tid diskutert et nytt spørsmål med samme karakter: hvem har retten til å ta beslutninger om våre kropper når vi nærmer oss livets slutt? Er det politikerne og lovboken, eller er det legestanden? Eller er det bibelen og de religiøse samfunn?

Jeg mener at det må være den enkelte selv presis som i andre deler av livet som har dette ansvaret. Det er selvsagt like klart at samfunnet skal støtte og hjelpe meg i denne delen av livet, kanskje enda viktigere!

Mitt utgangspunkt for å ta stilling er at den palliative – lindrende – sykepleien virker for det meste helt utmerket, men den trenger stadig større ressurser. Samtidig lever vi lengre og lengre hvilket igjen er veldig positivt, men det stiller også mye høyere krav til lindrende sykepleie og bruke av smertestillende medisiner.

Dette er derfor et behov som øker mer og mer for hvert år som går. Men vi vet også at medisinen ikke alltid kan hjelpe alle, og at mange av dem de hjelper, blir tilvendt og trenger derfor stadig større doser slik at det i seg selv blir livstruende.

I det svenske tidsskriftet Kyrkans tidning kan vi lese at de 105 europeiske protestantiske medlemskirkene i organisasjonen Community of protestant churches in Europe, CPCE, arbeider med denne problemstillingen. Her dreier diskusjonen seg om hvordan kirken selv kan være til støtte i den lidelsen som mange må utstå ved livets slutt.

Lovgivningen må imidlertid slik jeg ser det, stå fri fra partisk påvirkning uansett hvilket slag dette måtte være. Lovgivningen skal beskytte den enkelte, verne den enkeltes rettigheter og sikre likestilling innefor loven for å sikre samfunnet. Lovgivningen og politikere må dessuten være i takt med innbyggerne ellers oppstår en kløft, eller en gråsone der mennesker ikke bryr seg om lovene og opptrer etter det, men da uten rettssikkerhet og innsikt.

I flere land, også Norge, har vi målinger som klart peker i retning av å støtte egenmakt ved livets slutt. Nå er tiden inne til at rikspolitikerne i Norge må ta tak i dette spørsmålet. Jeg vet at mange politikere på Stortinget støtter meg i dette spørsmålet.

Statens medicinsk-etiska råd i Sverige har utredet spørsmålet om selvbestemmelse ved livets slutt, og rådet anbefaler regjeringen å gjennomføre en lovgivning som gir pasientene makt til bestemme selv ved livets slutt med samfunnets støtte.

Dette låter bra i mine ører og jeg stiller meg bak rådets anbefaling. I Storbritannia har man nylig vedtatt en slik beslutning som beskytter nære slektninger som hjelper dødssyke pasienter å avslutte livet.

Det er bra, og vi burde kunne gjøre det samme i Norge. Dessverre er virkeligheten en annen i Norge der lovgivningen henviser mennesker til å fortsette å plages eller å begå voldsomme selvmord ofte med skytevåpen eller ulike kjøretøy. Eller noen i den nærmeste kretsen blir innblandet. Ikke sjelden misslykkes forsøket og dette påfører den syke enda mer lidelse.

Våre medmennesker skal heller ikke behøve å reise utenlands for å slippe unna ulidelige og vedvarende lidelser. Det er umenneskelig å sette dem i en slik situasjon. Ingen skal heller behøve å dø i ensomhet på grunn av norsk lovgivning og et politisk system som ikke våger å ta tak spørsmålet.

Ole Peder Kjeldstadli