Retten til liv (§ 93): Døden en menneskerett? GRUNNLOVEN TIL DISKUSJON

Retten til liv (§ 93): Døden en menneskerett? GRUNNLOVEN TIL DISKUSJON

Foreningen Retten til en verdig død ser positivt på et grunnlovsforslag som tar sikte på å sikre retten til liv, men vi så gjerne at dette også innebærer retten til et verdig liv og en verdig avslutning på livet for alle, ikke bare dem som dør naturlig uten noen form for inngripen.

Mange aviser har brakt nyheten om at KrF går inn for å grunnlovsfeste «retten til liv fra unnfangelse til naturlig død» og at det vil være et stort politisk kupp å få inn en slik formulering, for den har klar brodd mot abort og aktiv dødshjelp.

Dr. theol. Tor Aukrust skrev en kronikk i Aftenposten så langt tilbake som juli 1968 at vi sto overfor nye utfordringer i det spørsmål som dette meldte seg: Jeg har ikke bedt om å få leve; er jeg da under en hver omstendighet nødt til å tviholde på noe som er påtvunget meg? Er jeg nødt til å leve, dersom livet blir uutholdelig og meningsløst? Har jeg ikke frihet til å leve eller dø etter eget ønske?

Aukrust kjente ikke til noe aktuelt moralsystem som da aksepterte eller anbefalte selvmordet i dets tradisjonelle mening. Men problemet dukket på 60-tallet opp i en helt ny livssituasjon: Det definitivt dødssyke menneske. Kunne et menneske i en slik situasjon be om legens assistanse for å forkorte dødsprosessen og f.eks. slippe unna et langvarig, smertefullt og «meningsløst» sykeleie?

Aukrusts svarte at selv i den situasjonen ville de fleste moralsystemene svare nei, noen dog adskillig tvilende.

Det hadde altså kommet til et nytt moment som i høy grad kompliserte denne saken: Legevitenskapens enorme utvikling og dens ofte nesten utrolige muligheter til å holde et dødssykt menneske i live, en utvikling vi kanskje burde hilse med glede? Det heter seg jo at mennesket av natur tviholder på livet så lenge det er gnist av en mulighet. Men legevitenskapens muligheter for «liv» kunne bli av en art at mennesket helst ville betakke seg for tilbudet.

Mot dette bakgrunnsteppet tok Chris Bruusgaard og Iacob Chr. Prebensen i 1977 initiativ til å stifte foreningen «Mitt livstestament Retten til en verdig død». Tilsvarende foreninger var etablert i alle verdensdeler, også i våre naboland Sverige og Danmark. Stiftelsen av foreningen var det første synlige tegn i Norge på at det skjedde en bevisstgjøring om nye problemstillinger når det gjaldt pasienter på vei mot livets slutt.

Den svenske filosofen Hedenius hadde før den tid engasjert seg sterkt i denne debatten og han hevdet at det var oppstått en ny sykehusskrekk: Redselen for at et moderne sykehus ikke lot et menneske dø når den rette stund var inne. Nå dreier det seg altså om noe så paradoksalt, men ikke desto mindre noe som innebærer en dyp realitet: Menneskets rett til å få dø når det definitivt var kommet inn i dødens grenseland.

Det viktigste resultat av Foreningen retten til en verdig døds arbeid i denne perioden er Loven om Pasientrettigheter av 1.1.2001, spesielt § 4-9: «Pasientens rett til å nekte helsehjelp i særlige situasjoner». Ikke bare kan en døende pasient nå nekte livsforlengende behandling, men om pasienten ikke kan formidle sitt ønske, så skal helsepersonellet skaffe seg kunnskap om – og handle i samsvar med dette.

Det er nok ikke uberettiget å tro at foreningens linje om pasientrettigheter har spilt en viktig rolle før denne loven ble et faktum.

Vår forening ønsker å påvirke våre politikere og helsearbeidere til å endre holdning i disse spørsmål – og at også disse slutter seg til det humane standpunkt som i Norge så vel som i hele Europa deles av flertallet av befolkningen. Hele 70 – 80 % støtter selvbestemt livsavslutning for døende med uutholdelige lidelser.

Den amerikanske frihetserklæringen fra 1776 definerte for første gang de ukrenkelige menneskerettene, og som først nevnte Retten til liv, og først nå i 2012 vil den norske grunnloven sikre retten til liv.

Foreningen Retten til en verdig død arbeider for at dødssyke mennesker så langt det er mulig skal få en human og verdig avslutning på livet og økt utbredelse og respekt for Livstestamentet. Endelig ønsker vi at loven endres slik at uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen, med store lidelser og/eller hjelpeløshet, skal kunne få bistand til å avslutte livet dersom de utvetydig ønsker det og kontrollkriterier er ivaretatt.

Man må etter vår mening også skrive inn i Grunnloven Retten til en verdig død.